Ja visst gjør det vondt når knopper brister

Av Heidi Rudolfsen

Det er umulig å ikke lytte. Til historien om et medmenneske som bidrar med å løfte fram et samfunnsmessig godt prosjekt, men som på dramatisk vis bes om å tre til side. Historien jeg sikter til ligger i link nederst på siden, eller du kan finne den her.

Den kom litt brått på. Like brått slo en sterk og dyp ryggmargsrefleks inn hos meg. Så kom tankene. Erfaringene mine. Med å være i endring.

Endring hylles når folk, systemer og storsamfunn gir aksept, og et tydelig signal om at vi er rede. Andre endringer tåles ikke like godt, og må belage seg på sterk kritikk og storm i kastene.

Hvorfor blir vi urolige og sinte når det etablerte trues? Hva gjør annerledeshet så skummelt? Er vi i ferd med å krympe toleranserammen for hva vi kan tåle og akseptere av forandring?

Jeg vil dele en historie med deg.

Sinne

En regnfull kveld i 1985 kom jeg for første gang til Tromsø, for å arbeide som miljøarbeider i rusomsorgen. Jeg var 19. Møtet med Tromsø og min aller første arbeidsplass var god. Institusjonen hadde en mørk og sliten kjellerstue. Jeg ble tildelt oppgaven å lede arbeidet med å pusse opp rommet sammen med en klient. Oppdraget var å gjøre kjellerstuen om til et flerbruksrom og møterom. Over flere uker arbeidet vi sammen om dette. Miljøarbeid i praksis. Vi tok oppgaven på dypeste alvor, og samarbeidet godt hele veien. Institusjonens vaktmester kvalitetssikret arbeidet. Veggene fikk glassfiberstrie, og ble malt lyse. Nytt gulv. Nye møbler. Lettere gardiner. Flotte naturfotografier fra byens kunstbutikk. Rommet ble lysere, luftigere, og egnet som møterom. Det ble annerledes enn det var. Under et personalmøte freser den godt voksne og myndige husfruen på institusjonen: – Det er det styggeste rommet jeg har sett. Jeg kommer aldri til å sette min fot inn i det rommet.

– Forandring skaper sinne og harme.

Ny retning under tvil

Underveis ble jeg sosionom. Med utdanning vokser ansvar. Jeg fikk oppgaven med å utarbeide en skisse for ny korttids-behandling for rusavhengige i vår institusjon. Dette var nytt for oss. Langvarig innleggelse medfører isolasjon fra samfunn, hverdagsliv, arbeid og familie, – og et behandlingsløp på 6-8 uker var ment å være en mer framtidsrettet behandlingsform. En vantro klientgruppe ble naturlig nok urolige og engstelige. Enkelte klienter ble sinte, fordi de ble redde for å miste sin trygge havn. Ansatte var usikre på om kortere behandlingstid ville gi et godt nok tilbud. Det manglet ikke på undring. Men opplegget ble utarbeidet, utprøvd og innført. Etterhvert justert og forbedret av flinke kolleger. I dag er en slik type behandlingsmodell, kombinert med poliklinisk oppfølging, vanlig i rusfeltet i Norge.

– Nye tanker og skisser beveger i ny retning.

I motvind

I 1991 ble jeg senterleder for et prosjekt hvor et sykehjem ombygges til bo -og servicesenter. Det første bo -og servicesenteret i Tromsø by. Til forskrekkelse og forundring blant byens eldre, og sterk uro blant sykehjemmets beboere og pårørende. I avisene ble det tenkt og skrevet. For og i mot nedleggelse av tradisjonelle sykehjem. Over tid ble sykehjemmet forvandlet til en møteplass med aktivitetssenter og kafe. I boligdelen med 32 leiligheter kunne byens pensjonister bo og leve trygt. Det tok tid å endre tanker rundt eldreomsorg. Bo -og service senteret åpnet dørene i 1992. Med dyktige ansatte vokste bo-og servicesenteret til et møtested med flotte tjenester. Gradvis fikk vi tillit. Eldre trives i husrom og i kafe. Hjemmeboende eldre fra byen hentes til dagsenteret. Kommunen var fornøyd. Så fornøyd at Kongeparet inviteres på kaffe i byens storstue. Kommunes HMS-pris i jubelåret 2000 tildeles oss. For jobben med gode tjenester, og godt arbeidsmiljø. God ledelse og personalgruppe. Godt, godt, godt, godt. – Så snudde vinden. Sykehjem settes igjen på dagsordenen. Tilbud slankes, og stillinger fjernes. Ensidig fokus på pengesekken medfører omorganisering, som igjen påvirker tilbudene. Privatisering truer. Tøffe tider. I omorganiseringen ryker drømmestillingen min gjennom nesten ti år. Det hører med til historien at jeg fikk ny stilling i kommunen, men valgte å takke nei. Nye koster feier. Framgang, glede og suksess vrakes.

– Suksess og fine ting feies bort.

Tillit tar tid

Veien gikk i 2001 til Kriminalomsorgen. Samtidig glir etaten inn i store endringer. Straffegjennomføring utvikles og forbedres. Videreutdanning gir meg relasjons -og nettverkskompetanse med på vandringen. Sammen med kollega Gudmund utvikler vi program for personer som domfelles for ruspåvirket kjøring, og etablerer det første kurstilbudet for denne målgruppen i Troms fylke. Ruspåvirket kjøring er et omfattende samfunnsproblem med alvorlige ringvirkninger. Men vil et kurs fungere som streng nok straff for et alvorlig lovbrudd? Kan kurs kalles for straff? Litt lettvint form for straff kanskje? Straff bør vel være fengsel? Folk var i tvil. Politiet var i tvil. Dommere var i tvil. Det var bare å brette opp skjortearmene. Programmet etableres i tråd med retningslinjer fra oppdragsgiver, og tilpasses krevende nordnorske geografiske forhold. Programmet er i ettertid utviklet videre både på landsbasis og av kolleger i enheten, og er fortsatt en straffereaksjon i norsk Kriminalomsorg.

– Å skape tiltak og tillit tar tid.

En forskjell

En mindfulnessbasert tilnærming ble i 2009 implementert i arbeidet med domfelte kvinner i Kriminalomsorgen i Tromsø. Utviklingen av kurset FOKUS var et resultat av et mangeårig arbeid med kvinnelige domfelte, og en personlig fordypning i oppmerksomt nærvær som metode. Tilbudet var det første i sitt slag i Kriminalomsorgen i Norge. Samfunnet forøvrig omfavner kunnskap om stress, stressreduksjon, og higer etter effektive verktøy for å øke livskvalitet. Men ikke alle finner en mindfulnessbasert tilnærming relevant for kriminalomsorgen. Enkelte undret seg over at et slikt kurs fikk innpass. Det var derfor en glede, og seier at nettopp denne tilnærmingen ble gjort tilgjengelig for mennesker som soner dom. Mitt kurs ble til et pilotprosjekt, og videreutviklet ved Kriminalomsorgens høgskole -og utdanningssenter i Lillestrøm. Ved utdanningssenteret utdannes nye instruktører, slik at kursene kan gjennomføres ved flere enheter i Kriminalomsorgen i Norge. Å gi straffedømte tilgang til gode verktøy for å mestre stress og krevende liv, har vært en lang og unik vandring. Du kan lese mer om den ved å følge link under.

– Gode metoder og verktøy utgjør en forskjell.

Ja visst gjør det vondt

Du forstår selvfølgelig. Historien handler om å skape. Om å skyve, og flytte grenser. Om nybrottsarbeid i små format. Flere enn meg har muligens lignende erfaringer.

Mennesker som tenker og utfordrer, drar verden videre. Men den som uredd går inn i endringsprosesser erfarer også at det koster. Når offentlighetens lampe i tillegg lyser, kan kostnadene ved å stå vakt for endring være stor.

Når det vanlige forandres øker uro. Når en forandring oppleves for stor transformeres uro gjerne til motstand og sinne. Nye tanker utfordrer tryggheten for de fleste av oss. Det er likevel når trygghet utfordres at bevegelse skjer, og at noe nytt oppstår.

Vi kan med fordel forsøke å utvide horisonten, og se på mennesker og endring i et rausere perspektiv. Gå nærmere. Se. Undersøk. Spør. Lytt. Det vil hjelpe oss å forstå, og håndtere frykten for det som er annerledes. Og behovet for å vise, og utøve motstand blir mindre.

Ja visst gör det ont
när knoppar brister.
Varför skulle annars
våren tveka?

Karin Boye

En knopp brister under vårsolen, og blir til en blomst. En stille vakker forvandling. Men det gjør også vondt, og forløsningen kan ta tid. 

Engasjement, kunnskapshunger, og en sterk indre drivkraft har fra jeg var ung ført meg inn i nye ting. Hvordan har prosjektene jeg har stått i påvirket meg? Selv om min historie ikke representerer dramatiske prosesser for åpen scene, – erfarer jeg at prosjektene på ulike vis har kostet.

Det er en tid for alt. Nå er det tid for hvile. Sterke menneskemøter, et stort antall nydelige kollegaer, gode samarbeidserfaringer, og unike minner i minneboka er gull.

La oss løfte blikket. Dra verden videre. En hyllest går til alle dere som har stått, eller står vakt for endring i det som kalles livet.

Kjære medmenneske, – vi vet det koster. Å stå vakt for endring koster.

Ta vare.

Historien som kom brått på

Oppmerksomt nærvær i Kriminalomsorgen

Mestring for kvinner under soning

Minnebok