Naken under polare lavtrykk

Av Heidi Rudolfsen

Det er tidlig februar, og gjennom stuevinduet skimtes en liten stripe dagslys etter måneder med mørke. Men snart laver det ned. Fuktig, tett og tung hvit snø. Polare lavtrykk står i kø.

Polare lavtrykk har parkert over folk og landskap i dagesvis i strekk. Kun ørsmå lommer med opphold før det igjen laver ned. Nedbøren legger seg som et grått lokk over meg. Det er som å være innestengt i en gedigen kasserolle. Det oppleves mørkt. Trykkende. Fuktig. Kaldt.

Det blåser opp og snøen fyker omkring oss. Snøen faller på ingen måte rett ned. Nedbøren i de polare lavtrykkene mangler retning. De virrer tilfeldig hit og dit, og invaderer alle oss som bor her fra alle retninger.

Lavtrykkene ligger i kø og etterlater seg enorme mengder snø, og kaos i natur, by og folk. Det oppleves spesielt, tidvis sterkt, og ikke minst krevende for de som skal håndtere det som kommer ned. Det blir tydelig hvor sårbare vi er når natur, vind og vær leverer fritt, vilt og uten hensyn. Polare lavtrykk regjerer.

Jeg har ikke vært ute i den ville naturen. Der ute i krevende, og ikke helt ufarlige landskap og værforhold. Jeg er bare her. Hjemme. I det okergule huset med vinterisolerte vegger og vindu.

Likevel erfarer jeg de kraftfulle lavtrykkene fra nord som i godt over en uke har preget de fleste av oss. Jeg har gjennom det polare trykket som har hengt over oss, gjort meg noen viktige erfaringer.

Fra tidligere har jeg erfaringer med at værmessige lavtrykk påvirker helsen. Dette har jeg blitt oppmerksom på særlig i årstidene vår, sommer og høst. Gjennom vinterhalvåret har jeg ikke registrert fenomenet på samme måte. Ikke før nå.

Da de polare lavtrykkene la seg over meg, opplevde jeg å bli fysisk dårlig. Smertene mine økte. Enkelte deler av kroppen sterkere rammet enn andre deler. Jeg opplevde et fysisk trykk i kroppen det er umulig å smyge seg ut av.

Bare innbilning tenker du kanskje. Mulig det, – men dette er det jeg erfarer. Jeg kjenner endringen som romesterer i kroppen, og jeg føler meg dårligere. Jeg spør meg selv: Hvorfor øker smertene mine akkurat nå?

Jeg kjenner det. Vinterlige polare lavtrykk påvirker helsen min. Jeg tåler polare lavtrykk dårlig.

Mennesker med revmatisk sykdom er særlig sensitiv overfor temperaturendringer og endringer i værforhold. Sensitiviteten gjelder ikke bare kulde. Den kan, ut fra egen erfaring, også gjelde sensitivitet overfor varme. Jeg opplever økt muskelsmerte også ved høye temperaturer, men opplever at smertene avtar etter 3-4 dager i varmen.

Forskere har funnet at endring i luftrykk kan påvirke muskler og ledd. Nervene rundt leddene er sensitive for trykkfall (barometriske trykk), og dette kan gi økte smerter for mennesker med sykdom i ledd og muskler. I tillegg påvirkes betennelser og hevelser av lufttrykk, og gir ekstra smerter for personer med inflammatorisk revmatisk sykdom.

Naken under polare lavtrykk. Slik har jeg følt meg denne siste tiden. Det som er bra, er at jeg har gjort meg en ny erfaring. Igjen.

Jeg ble oppmerksom på, mens jeg satt her under det enorme lavtrykket, at form og smerter forverret seg. Polare lavtrykk påvirker meg. Drar meg ned. Trykker meg ned. Bokstavelig talt.

Når man opplever at noe ikke kjennes bra ut, kan man gripe inn. Ikke i de polare lavtrykkene, – de lar seg ikke temme. Men, jeg kan gripe inn med tiltak jeg vet kan påvirke min kropp og helse.

Jeg klarte å tenke klart. Så kjørte jeg på med det jeg fra tidligere vet fungerer for meg. Jeg røska av syntetiske klær, fikk på varmere klær, fyrte i ovnen, og gikk til innkjøp av nytt varmelaken til senga. Så gikk jeg i gang med ulike øvelser som styrker både kropp og sinn. Det hjalp. Det hjelper.

Hva som hjalp mest i møte med det heftige polare lavtrykket vil jeg gjerne fortelle om neste gang vi høres.

Med ønske om færre polare lavtrykk i månedene fremover.
Ha en fin februar!

Foto: Heidi Rudolfsen


Kilde:
Norsk revmatikerforbund
Forskning.no